OL i åpenhet?

Denne uken starter OL i Beijing, og om jeg ikke er den ivrigste sportsentusiasten, så har jeg med stor interesse fulgt flere av de politiske diskusjonene i forkant av lekene. Særlig tematikken rundt pressefrihet har interessert meg. Rett før Kina fikk tildelt OL, så lovet myndighetene bevegelsesfrihet for journalister og fotografer før og under lekene. Amnesty International har hele tiden fulgt opp hvorvidt løftene har blitt holdt. Organisasjonen presenterte en anaylyse i november 2007 og en ny nå nylig. Begge rapportene bekrefter at løftene brytes hele tiden. 

Over 20000 journalister og fotografer er akkreditert for lekene, og en av dem det har vært spennende å lytte til er Ole Torp, NRKs asiakorrespondent. Han rapporterer om forfølgelse, skjulte båndopptakere, hyppige passkontroller, og generell overvåking. Fint lite av dette minner om internasjonal idrettsglede, men er mer en påminnelse om at Kinas hemmelige politi opererer slik som Stasi gjorde i gamle Øst-Tyskland.

På tross av dette, så tror jeg et OL i Bejing fører mye godt meg seg i forhold til åpenhet. Kina er det største markedet for produksjon av varer i dag.  Hvis demokratiske land skal tillate seg vedvarende forbindelser til Kina i fremtiden, må forholdene i Kina forbedres på mange områder.  Et OL i Kina gir oss, om ikke umiddelbar endring av negative forhold, i hvert fall innblikk i situasjonen. Med denne kunnskapen kan det muligens etableres bedre internasjonale relasjoner og skapes dialog om endringer i positiv retning.